Jeg blir mer og mer glad i helgen. Som yngre trengte jeg kanskje den mindre? Tok dagene som en selvfølgelighet. Og under mammalivet for noen år tilbake innebar helg egentlig bare masse slit. Med en nyfødt jente, to år gamle tvillinger, en pjokk på fem og en på 11 + en mann i startfasen av egen virksomhet, ble det til at jeg ofte gruet meg til at lørdagen kom. Ille, eller hva?
Tiden strakk ikke til, jeg raste rundt i huset mellom brødskivesmøring, bleieskift og barn som skulle hjelpes på alskens måter. Og når kvelden kom, sovnet jeg uten unntak i sofaen midt i et program jeg hadde gledet meg til eller med et magasin hvilende mot lårene.
Men. Tiden endrer seg. Noen helger er fortsatt ræva - av og til virker det som om barna er så vant til barnehagens tempo at de ikke klarer å slappe av her hjemme i to dager - men ikke som før. Minsta er blitt to, snart tre. En foretaksom og selvstendig frøken som liker å klare selv og som er inkludert med den største selvfølgelighet i guttegjengen. Tvillingene blir fem om noen måneder, og selv om de har (gjen)oppdaget gleden ved å være bøllete, er de også snille, kjærlige og innmari gode til å leke.
Femåringen er blitt syv (og et halvt, som han ville ha understreket) og er mer ute med venner enn hjemme. Han har på seg klokke og sjekker den for når han skal komme hjem for å spise lunsj og middag. Ser ham for meg nå, med gul allværsjakke, et smil som mangler tenner, og en mørk hjelm av et hår som vinden rusker i. 11-åringen er blitt en ung mann på snart 14, han sover, speiler seg og spiller fotball. Han er også blitt skikkelig god på å gi mammaen sin en klem og tulle med småsøsknene.
Derfor sitter jeg her, en søndags formiddag klokken 10.37 og skriver. Herlig! Koppen med skånerost fra Zoega, alle de rare tingene som jeg har samlet rundt meg på skrivebordet, lyden av de tre minste som bygger togbane og ser på NRK Super... Fornøyd nå.
Innlegg
