Helg

Jeg blir mer og mer glad i helgen. Som yngre trengte jeg kanskje den mindre? Tok dagene som en selvfølgelighet. Og under mammalivet for noen år tilbake innebar helg egentlig bare masse slit. Med en nyfødt jente, to år gamle tvillinger, en pjokk på fem og en på 11 + en mann i startfasen av egen virksomhet, ble det til at jeg ofte gruet meg til at lørdagen kom. Ille, eller hva?

Tiden strakk ikke til, jeg raste rundt i huset mellom brødskivesmøring, bleieskift og barn som skulle hjelpes på alskens måter. Og når kvelden kom, sovnet jeg uten unntak i sofaen midt i et program jeg hadde gledet meg til eller med et magasin hvilende mot lårene. 

Men. Tiden endrer seg. Noen helger er fortsatt ræva - av og til virker det som om barna er så vant til barnehagens tempo at de ikke klarer å slappe av her hjemme i to dager - men ikke som før. Minsta er blitt to, snart tre. En foretaksom og selvstendig frøken som liker å klare selv og som er inkludert med den største selvfølgelighet i guttegjengen. Tvillingene blir fem om noen måneder, og selv om de har (gjen)oppdaget gleden ved å være bøllete, er de også snille, kjærlige og innmari gode til å leke. 

Femåringen er blitt syv (og et halvt, som han ville ha understreket) og er mer ute med venner enn hjemme. Han har på seg klokke og sjekker den for når han skal komme hjem for å spise lunsj og middag. Ser ham for meg nå, med gul allværsjakke, et smil som mangler tenner, og en mørk hjelm av et hår som vinden rusker i. 11-åringen er blitt en ung mann på snart 14, han sover, speiler seg og spiller fotball. Han er også blitt skikkelig god på å gi mammaen sin en klem og tulle med småsøsknene. 

Derfor sitter jeg her, en søndags formiddag klokken 10.37 og skriver. Herlig! Koppen med skånerost fra Zoega, alle de rare tingene som jeg har samlet rundt meg på skrivebordet, lyden av de tre minste som bygger togbane og ser på NRK Super...  Fornøyd nå.

Brødet for late bakere: No-knead i mitt hjerte

Da jeg nå nettopp tok det nybakte no knead-brødet ut av ovnen, sendte jeg, som så mange ganger før, en takk til Ina alias Mat på bordet, som for noen år siden åpnet øynene mine for denne suverent enkle måten å få vidunderlig brød på.

Jeg baker ofte brød, det går mye i matpakkebrød, men, for all del, kjøper butikkvarianten hvis jeg ikke har ork nok til å finne frem ingredienser, elte deig og vaske vekk deigrester og mel fra både kjøkkenbenk og hender. I tillegg blomstrer den atopiske eksemen min opp i perioder, og da er klissete brøddeig det siste jeg vil ta i.

Det er her "latmannsbrødet" kommer inn. Et suverent alternativ til både kjøpebrød og tradisjonell brødbakst. Virkelig! Og ingen deigrester på fingrene.

Jeg blander 500 g mel, 1/2 ts tørrgjær, 1-2 ts salt og 4 dl vann. Blander i bakebollen og dekker til.

Det eneste som er tidkrevende ved denne oppskriften, er at deigen skal heve leeeenge. En natts søvn eller en arbeidsdag går det fra du har blandet ingrediensene til du kan ta deigen over på et meldekket bakepapir, folde deigen inn fra sidene, dekke den til (jeg snur bakebollen oppned og setter over deigen som et lokk) og vente ca to timer til.

Rundt 30 minutter før brødet skal stekes, setter jeg Le Creuset-gryten med lokk inn i ovnen, og skrur på varmen til 250 grader. Når halvtimen er gått, og ovnen god og varm. tar jeg gryten ut av ovnen og tar av lokket. Drysser litt mel ned i gryten, løfter bakepapir med deig bort til gryten (helst uten å søle altfor mye mel på gulvet) og heller/skyver deigen ned i gryten. På med lokket og inn i ovnen en halvtimes tid, før lokket fjernes og brødet steker videre i 15 minutter.

Er ikke helt sikker på om jeg følger Inas oppskrift til punkt og prikke hele tiden, men min måte fungerer også - og det er det viktigste.

Det eneste "problemet" er at brødet forsvinner så fort. Både fordi det ikke monner mer enn en knapp dag for en familie på 7, og fordi det er så inderlig godt at jeg alltid spiser mer brød når vi har no knead-brød i huset. Tror jammen jeg skal unne meg den skalken som ligger igjen...

Nå i to kanaler!

Nå finner du meg også her: Et møblert hjem, der jeg fråtser i herlige hjem. Vi ses!

Pausebilder

Jeg øver meg på å ta bilder nå mens jeg har litt mer tid enn normalt.

Etter årevis å ha ment at jeg var ræva til å fotografere, er jeg litt snillere mot meg selv. Noen ganger blir det ok, og jeg har til og med hatt bilder på trykk. Men foreløpig passer bildene som oftest best i lite format, det er lettere å finne gode vinkler og motiver enn å få til alt det tekniske.

Et utvalg knips fra heimen: Tebeholdningen min, en av mange lekebiler, skrivebordet mitt i stuen, dørdetalj fra 

70-tallskjøkkenet vårt.

Som journalist i interiør- og matmagasiner har jeg jobbet mye sammen med proffene, og sett på hvordan de underveis sjekker bildekvaliteten på en tilkoblet Mac. Jeg er ikke helt der, her er det "knips & go" som gjelder, men jeg har i hvertfall fått lest meg såpass opp på Nikon D200 at jeg har fått endret innstillingene til det bedre. Ken Rockwell er min helt her - og foreløpig eneste kilde, så det er kanskje ikke så vanskelig å få heltestatus på et slikt grunnlag...

Nuvel, målet er å få opp standarden på bilder her på bloggen fra skjelvent mobilkamera-nivå!

Mellomrom

Jeg har jobbet siden jeg var, tja, 23. 24? Altså fast jobb. Selvsagt småjobber under studietiden, men fra den alderen av har jeg jobbet 100 prosent. I perioder mer. Det vil si sittet foran skjermen hjemme på kveldstid og jobbet på det som egentlig er fritid.

Det blir totalt 15, snart 16 år som ansatt i mediebransjen (jeg begynte som jobbkoordinator for serviceteknikerne i et stor dataselskap, men det er en annen historie).

Journalist og redaktør har jeg vært, mest det første. Lurer på hvor mange mil det blir hvis hele min produksjon av ord og setninger legges bortover etter hverandre?

Jeg har skrevet om helseepidemier, terrorangrep, redigert fronten til VG Nett, laget boligreportasjer, rettet og testet matoppskrifter, dekket internasjonale designarrangementer og diskutert layout. En god allrounder har en tidligere sjef slått fast.

De siste åtte årene har jeg jobbet med magasinproduksjon - en spennende jobb i en bransje som går gjenom store endringer. Elsker følelsen av papir, lukten av trykksverte, bilder som får det til å krible i magen og tekster som bygger kunnskap og skaper drømmer. Blir gira når deadline nærmer seg og klokka tikker altfor fort. Få ekstra gode ideer når jeg drodler dem frem sammen med kolleger som jeg liker og beundrer.

Nu är det slut. Frivillig. Tok sluttpakke i november, og er glad for det. Hånden på hjertet. Åtte år er lenge, altså. I livet mitt har det skjedd så utrolig mye i løpet av de årene, og jeg har lag med erfaring som jeg ikke hadde for åtte år siden. Nå kan jeg finne ut mer om hvem jeg er, jeg kan prøve meg ut på nye områder, stikke nesen frem og være nygjerrig på en helt annen måte enn jeg hadde tid og mulighet til da jeg jobbet. I løpet av disse månedene har jeg lært massevis om meg selv. Vet at jeg kan gjøre en glitrende jobb, at jeg tåler å stå på egne ben, at jeg er selvdreven, og at jeg endelig er blitt voksen.

Så det er deilig å ha fått oppdatert selvtilliten og innsikten, det føles tøft og modig å selv si farvel til en fast jobb, og horisonten er blitt betraktelig utvidet i forhold til hva livet mitt fremover kan by på.

Nå gjelder det å få ledet alle de friske tankene, ville ideene und so weiter inn i et spor som kan føre meg videre i karrieren. Det er der jeg står nå. I mellomrommet mellom før og etter. Mellomrommet er fullt av drømmer, muligheter, store suksesser og ditto fiaskoer. Tenk om jeg får en fantastisk jobb, tenk om jeg ikke får en fantastisk jobb. Bør jeg prøve meg som frilanser, bør jeg søke etter andre jobber enn som  journalist? Vil noen ha en fembarnsmor, vil noen ha en snart-førtiåring? Hvem vil vel ikke ha en snart 40 år gammel fembarnsmor?! Slik vandrer tankene rundt oppi hjernen.

Det føles som om jeg har fått en gyllen sjanse til å korrigere banen, være mer bevisst på retningen jeg reiser i gjennom livet. Og det unike ved denne muligheten tynger litt. Jeg vil så gjerne utnytte mellomrommet best mulig, ikke la disse månedene med fri forsvinne uten spor! Sånne tanker kan få hele systemet til å stoppe opp. Kjenner på et snev av mentale pustevansker når jeg åpner akkurat den kommodeskuffen i hjernen.

Blir heldigvis bare midlertidig lammet, og får enorm virkelyst etterpå.

Så mellomrommet mitt har hittil vært fylt av mange store og små prosjekter. Jeg har hjulpet en nystartet sjokoladeprodusent med tekster til nettsiden, har startet egen engelskspråklig blogg, dekket Stockholm Design Week for det amerikanske magasinet Dwell, tatt franskkurs, blitt oppdatert på produksjon av magasiner for lesebrett, gått til jobbcoach, blitt redaktør for nystartede magasinet Oppegårdsguiden og tatt min første skitur på fem år. Sier i grunnen ja til det meste; det er deilig å føle at jeg har vinduene på vidt gap og lar kreative vinder blåse gjennom meg. Tidvis kan jeg nesten bli forblåst, men gud så godt det er å få bort alt støvet som har ligget årevis i kriker og kroker.

Denne pausen har fått meg til å forstå hvor viktig det er for meg å ha en jobb, et virke. I boken En perfekt mann av Marge Piercy sier en av personene at "If you work in the center, and love to the side, you will love better in the long run". Slik jeg forstår det, betyr det at kjernen i livet skal være å utøve noe som er viktig for deg selv. Jeg liker den tanken, at Marianne er utgangspunktet mitt, og at alle rollene jeg spiller - mamma, kjæreste, datter, venninne, arbeidstaker, tante, you name it - følger naturlig ut fra dette. Det er det aller viktigste som jeg har lært om meg selv de siste månedene: At jeg skal være meg selv bevisst. At det er lov å ønske seg en del av livet som i bunn og grunn handler om meg selv, og ikke om noen andre.

Så det er status akkurat nå. Mange tanker og mange baller i luften.

Dette diktet av Marge Piercy beskriver det jeg liker aller best med å arbeide.

To be of use

The people I love the best
jump into work head first
without dallying in the shallows
and swim off with sure strokes almost out of sight.
They seem to become natives of that element,
the black sleek heads of seals
bouncing like half-submerged balls.

I love people who harness themselves, an ox to a heavy cart,
who pull like water buffalo, with massive patience,
who strain in the mud and the muck to move things forward,
who do what has to be done, again and again.

I want to be with people who submerge
in the task, who go into the fields to harvest
and work in a row and pass the bags along,
who are not parlor generals and field deserters
but move in a common rhythm
when the food must come in or the fire be put out.

The work of the world is common as mud.
Botched, it smears the hands, crumbles to dust.
But the thing worth doing well done
has a shape that satisfies, clean and evident.
Greek amphoras for wine or oil,
Hopi vases that held corn, are put in museums
but you know they were made to be used.
The pitcher cries for water to carry
and a person for work that is real.

Plutselig tilbake

Slik ser jeg altså ut for tiden. Håret er kort, ogsmilet stort. Jeg er 39 år og liker det. 

Her er jeg igjen. Plutselig lokket innmarianne meg. Nå skal jeg skrive mer for meg selv, og mindre for min Skybert-leser.  Mindre som journalist, og mer som menneske, uten å vurdere om noe er riktig eller galt. Dette er min lekeplass, og nå er det friminutt.

Har ingen agenda unntatt å poste om det som får meg til å reagere. Kjenner jeg meg selv rett, og det gjør jeg vel, blir det mye visuelt vakkert. Elsker øynene mine, å kunne se er så viktig for meg.

Siden forrige post har jeg sluttet i journalistjobben min. Tatt sluttpakke og ridd inn i solnedgangen. Føler meg eventyrlysten og fri, usikker og utålmodig. Men det var på tide å bytte arbeidsplass. Og en sluttpakke føles som en gave. Jeg er priviligert som får muligheten til en nystart når jeg runder førti.

Nå, i denne mellomperioden, oppdager jeg meg selv på nytt. Ser at jeg er flere ting enn det som jeg har fått brukt i arbeidet. Det er på tide å vokse inn i den jeg er, være Marianne til 100 prosent. Følge magefølelsen og ha meningers mot.

Jeg har utfordret meg selv og klart utfordringene. Jobber litt som frilanser. For eksempel sendte jeg en epost til Dwell, et av mine absolutte favorittmagasiner på denne jord. Spurte om de ønsket rapport fra Stockholm Design Week, dit jeg skulle. Det ville de, og jeg fikk to rapporter - tekst og bilder - publisert i nettutgaven. Det er jeg så stolt av. En deilig karamell å suge på. Mine egenskrevne ord på engelsk, mitt utvalg av nyheter, var godt nok for et av verdens ledende designmagasiner. Hvem hadde trodd det?

På den andre siden har jeg laget en interiørreportasje som bladet jeg hadde fått inntrykk av at ville ha den, ombestemte seg og sa nei til. Da ble jeg litt veldig forbanna. Men er fornøyd, tross alt, for at jeg ikke gikk ut av episoden ydmyk og med halen mellom bena (som jeg ville gjort før), men at jeg tør stå for at jeg helt oppriktig ikke forstår hvorfor de sa nei til en knallfin sak.

Nå til uken skal jeg lære meg noe helt nytt. Først InDesign grunnkurs, så to kurs i hvordan man lager henholdsvis magasiner og bøker til lesebrett. Det har nemlig jeg lyst til å jobbe med fremover, emagasiner. Liker alle mulighetene til å kombinere tekst og bilder på. Skal bli spennende å se om disse kursene fører meg videre til neste jobb.

Har mista det fullstendig!

Besøk meg gjerne på Pinterest!

En gang i tiden jobbet jeg som nettjournalist og hadde superoversikt over alt som skjedde med digitale medier.

Jeg hadde også en helt annen oversikt over nyhetsbildet enn det jeg rekker å ha nå, men det er et sørgelig tema som jeg får ta en annen gang... :)

Men, for å vende tilbake til digitalinternetteknisketing-haugen, så har jeg begynt å miste oversikten. For lengst! Har til og med sluttet å late som om jeg har oversikt.

Betyr det at jeg er gammel, har altfor mange barnefødsler gjort meg utslitt også i hjernen? Og vil jeg noen gang få hodet over vannet? I et øyeblikks overmot ordnet jeg meg twitterkonto for flere år siden - husker ikke engang når, så lite fokus har jeg på dette - men har til dags dato ikke skrevet en eneste melding. Har ingen anelse om hva jeg eventuelt skulle ha skrevet, har ingen interesse av å skulle ha noe å skrive, faktisk.

Ironisk nok, i og med at jeg nå utbasunerer dette på en blogg, har jeg ikke noe behov for å meddele noe for omverdenen hele tiden. (Dette får regnes som en form for terapi, dessuten er sjansen stor for at jeg er  den eneste som leser dette.) Mannen i mitt liv har nå over 10 000 twitter-følgere, og jeg forstår fortsatt ikke poenget. Blir stresset ved tanken på å skulle/burde/måtte skrive meldinger med jevne mellomrom.

Hvordan kan folk MENE så innmari mye hele tiden? Etter hvert som jeg blir eldre, blir meg i grunn aller mest klar over at jeg vet veldig lite om livet og andre mennesker, og derfor er blitt mer forsiktig med å dømme eller kommentere andres oppførsel. Altså, helt nøytral er jeg jo ikke, men å slenge ut en rask kommentar etter innfallsmetoden - der er jeg som regel ikke.

Facebook er et langt mer kjent territorium, men jeg kjenner at jeg er lei de blå sidene, fonten, perifere bekjente som "liker" alt fra superundertøy til sminkebutikker og forteller om fullstendig uinteressante hendelser av typen "hyggelig at Rune og Hilde kom på besøk i går". Sukk.

Så er det alle tekniske duppeditter som jeg ikke klarer å henge med på. Er den nye ipaden mindre, finnes det flere størrelser? Hvilket nummer i rekken er min iphone? Bør Mac'en min få nytt batteri?

Blæh!

Det eneste som jeg faktisk har oversikt over, er Pinterest. Der trenger jeg ikke skrive et eneste ord, og ikke tenke på annet enn å finne bilder som på en eller annen måte tiltaler meg. Rett og slett beroligende, er det. Jeg blir glad hver gang som jeg ser på pins'ene mine. Jeg be forsøkt vervet til å dele et board med en annen, men nei, det var ikke det samme. Pinterest er ren og skjær visuell og estetisk egoisme. Deilig!

Men altså ellers... Helt ute av det.

Men sommeren var ikke over

Skoene kommer fra svenske Kavat. Kunne ønske de fantes i min størrelse!

Alva har ikke pakket vekk sommeklærne. Ja, det vil jo si at det er jeg som ikke har gjort det ennå. Det er lite å spare på, neste år er det helt andre størrelser som gjelder, så egentlig skal klær og sko pakkes ned for å gis bort. 

Men skoene fra sesongen som for lengst er forbi, ligger enn så lenge litt her og der, og de lett bomullsklærne deler plass i kommoden med ullbody'er og strømpebukser. Og det er hyggelig med å se blomstrete sko på en regntung og kald novemberdag. Særlig i kombinasjon med lilla ullsokker fra Nøstebarn, og toppet med tynne, rosa bukser med blomsterbroderier på. En slags miks av virkelighet og det jeg innerst inne drømmer om - varme og sol.