Jaha...

Finfin fikenfangst i begynnelsen av november.

Skal man ha dårlig samvitighet for ikke å ha skrevet på bloggen sin på mange måneder? Eller er en blogg bare et overskuddsprosjekt som skal holdes i gang når lysten og overskuddet er der?

Jeg veksler litt mellom de to ståstedene. Jeg liker ikke å lese blogger med likegyldige innlegg, der det føles som om hovedideen er å "holde bloggen i gang". Samtidig elsker jeg de jevnlige lesestundene på favorittbloggene mine - Mokkasin, Krickelin, Polkadot, DesignMom, RTIF, UnderbaraClara og alle de andre - og blir like skuffet hver gang det ikke er kommet nye innlegg. Så, konklusjonen er kanskje at jeg selv også bør bidra mer jevnlig så lenge jeg selv har så stor glede av andre bloggeres bidrag. (Dette forutsetter jo at jeg i det hele tatt har lesere og ikke skriver ut i det store intet, men uff, den tanken lar jeg ligge.)

Nuvel, livet har det med å kaste rundt på saker og ting. Liker i grunn det, jeg. Har siden forrige innlegg her på bloggen sluttet som redaktør i Design Interiør. Og begynner etter endt barselspermisjon som journalist i Maison Mat & Vin. Flere grunner til denne endringen (som er selvvalgt), men målet er i hvert fall å få mer balanse mellom jobb og hjem.

Hvis det går an å få noen særlig balanse i det hele tatt med fem barn. Begynner jeg å innse.

Gleder meg til å "bare" være journalist. Kunne konsentrere jeg fullt ut om å finne gode historier, intervjue, skrive, samarbeide med resten av redaksjonen, lese korrektur, dra på arrangementer og holde meg oppdatert på alt som skjer innen matbransjen. Jeg har jobbet i bladet også tidligere, men det begynner å bli noen år siden nå og jeg må virkelig oppdatere meg frem til jobbstart. Kollegene mine er fryktinngytende flinke og kunnskapsrike, så her er det bare å kaste seg rundt. Skal begynne sporenstreks med å utvide matblogg-leselisten min.

Apropos mat, så har familiens fikentre, innkjøpt på det lokale gartneriet (visstnok Oslos beste - hurra!), bokstavelig talt båret frukt. To stykk. I dag var de så modne at det var tid for innhøstning. Gud, så gode. Søtere enn jeg kan huske å ha smakt noen gang tidligere. Magnus, Peder, Markus, au pair Marta og jeg fortærte de små smakebitene nå på morgenkvisten. (P spyttet deretter fikenbiten ut, så han var vel ikke helt med på morens begeistring...) Slike opplevelser må vel kunne kalles hverdagsluksus?