Mellomrom

Jeg har jobbet siden jeg var, tja, 23. 24? Altså fast jobb. Selvsagt småjobber under studietiden, men fra den alderen av har jeg jobbet 100 prosent. I perioder mer. Det vil si sittet foran skjermen hjemme på kveldstid og jobbet på det som egentlig er fritid.

Det blir totalt 15, snart 16 år som ansatt i mediebransjen (jeg begynte som jobbkoordinator for serviceteknikerne i et stor dataselskap, men det er en annen historie).

Journalist og redaktør har jeg vært, mest det første. Lurer på hvor mange mil det blir hvis hele min produksjon av ord og setninger legges bortover etter hverandre?

Jeg har skrevet om helseepidemier, terrorangrep, redigert fronten til VG Nett, laget boligreportasjer, rettet og testet matoppskrifter, dekket internasjonale designarrangementer og diskutert layout. En god allrounder har en tidligere sjef slått fast.

De siste åtte årene har jeg jobbet med magasinproduksjon - en spennende jobb i en bransje som går gjenom store endringer. Elsker følelsen av papir, lukten av trykksverte, bilder som får det til å krible i magen og tekster som bygger kunnskap og skaper drømmer. Blir gira når deadline nærmer seg og klokka tikker altfor fort. Få ekstra gode ideer når jeg drodler dem frem sammen med kolleger som jeg liker og beundrer.

Nu är det slut. Frivillig. Tok sluttpakke i november, og er glad for det. Hånden på hjertet. Åtte år er lenge, altså. I livet mitt har det skjedd så utrolig mye i løpet av de årene, og jeg har lag med erfaring som jeg ikke hadde for åtte år siden. Nå kan jeg finne ut mer om hvem jeg er, jeg kan prøve meg ut på nye områder, stikke nesen frem og være nygjerrig på en helt annen måte enn jeg hadde tid og mulighet til da jeg jobbet. I løpet av disse månedene har jeg lært massevis om meg selv. Vet at jeg kan gjøre en glitrende jobb, at jeg tåler å stå på egne ben, at jeg er selvdreven, og at jeg endelig er blitt voksen.

Så det er deilig å ha fått oppdatert selvtilliten og innsikten, det føles tøft og modig å selv si farvel til en fast jobb, og horisonten er blitt betraktelig utvidet i forhold til hva livet mitt fremover kan by på.

Nå gjelder det å få ledet alle de friske tankene, ville ideene und so weiter inn i et spor som kan føre meg videre i karrieren. Det er der jeg står nå. I mellomrommet mellom før og etter. Mellomrommet er fullt av drømmer, muligheter, store suksesser og ditto fiaskoer. Tenk om jeg får en fantastisk jobb, tenk om jeg ikke får en fantastisk jobb. Bør jeg prøve meg som frilanser, bør jeg søke etter andre jobber enn som  journalist? Vil noen ha en fembarnsmor, vil noen ha en snart-førtiåring? Hvem vil vel ikke ha en snart 40 år gammel fembarnsmor?! Slik vandrer tankene rundt oppi hjernen.

Det føles som om jeg har fått en gyllen sjanse til å korrigere banen, være mer bevisst på retningen jeg reiser i gjennom livet. Og det unike ved denne muligheten tynger litt. Jeg vil så gjerne utnytte mellomrommet best mulig, ikke la disse månedene med fri forsvinne uten spor! Sånne tanker kan få hele systemet til å stoppe opp. Kjenner på et snev av mentale pustevansker når jeg åpner akkurat den kommodeskuffen i hjernen.

Blir heldigvis bare midlertidig lammet, og får enorm virkelyst etterpå.

Så mellomrommet mitt har hittil vært fylt av mange store og små prosjekter. Jeg har hjulpet en nystartet sjokoladeprodusent med tekster til nettsiden, har startet egen engelskspråklig blogg, dekket Stockholm Design Week for det amerikanske magasinet Dwell, tatt franskkurs, blitt oppdatert på produksjon av magasiner for lesebrett, gått til jobbcoach, blitt redaktør for nystartede magasinet Oppegårdsguiden og tatt min første skitur på fem år. Sier i grunnen ja til det meste; det er deilig å føle at jeg har vinduene på vidt gap og lar kreative vinder blåse gjennom meg. Tidvis kan jeg nesten bli forblåst, men gud så godt det er å få bort alt støvet som har ligget årevis i kriker og kroker.

Denne pausen har fått meg til å forstå hvor viktig det er for meg å ha en jobb, et virke. I boken En perfekt mann av Marge Piercy sier en av personene at "If you work in the center, and love to the side, you will love better in the long run". Slik jeg forstår det, betyr det at kjernen i livet skal være å utøve noe som er viktig for deg selv. Jeg liker den tanken, at Marianne er utgangspunktet mitt, og at alle rollene jeg spiller - mamma, kjæreste, datter, venninne, arbeidstaker, tante, you name it - følger naturlig ut fra dette. Det er det aller viktigste som jeg har lært om meg selv de siste månedene: At jeg skal være meg selv bevisst. At det er lov å ønske seg en del av livet som i bunn og grunn handler om meg selv, og ikke om noen andre.

Så det er status akkurat nå. Mange tanker og mange baller i luften.

Dette diktet av Marge Piercy beskriver det jeg liker aller best med å arbeide.

To be of use

The people I love the best
jump into work head first
without dallying in the shallows
and swim off with sure strokes almost out of sight.
They seem to become natives of that element,
the black sleek heads of seals
bouncing like half-submerged balls.

I love people who harness themselves, an ox to a heavy cart,
who pull like water buffalo, with massive patience,
who strain in the mud and the muck to move things forward,
who do what has to be done, again and again.

I want to be with people who submerge
in the task, who go into the fields to harvest
and work in a row and pass the bags along,
who are not parlor generals and field deserters
but move in a common rhythm
when the food must come in or the fire be put out.

The work of the world is common as mud.
Botched, it smears the hands, crumbles to dust.
But the thing worth doing well done
has a shape that satisfies, clean and evident.
Greek amphoras for wine or oil,
Hopi vases that held corn, are put in museums
but you know they were made to be used.
The pitcher cries for water to carry
and a person for work that is real.