Firkantet. Men myk.

Noen av mjukisene mine: Den forholdsvis vellykkede hjemmelagde, en gul og hvit fra Åhléns, og Lustgården fra Design House Stockholm. I bakgrunnen skimtes mormorputa, støttet opp av nøytralt hvite Ikea-puter.

Jeg er ingen samler. Heller rydder jeg vekk. For mye ifølge gutta jeg lever med.

Men det er enkelte ting som man ikke kan ha for mye av. Bøker. Te. Magneter. Kurver. Puter. 

I vinduskroken bak sofaen er det fylt opp med myke puter i mange farger og mønstre. Her kryper vi oppi for å se ut over byen, lese eller se på tv. Et veldig godt sted å sove også.

Andre snakker salig om sko de drømmer om, jeg kan få hjertebank av den perfekte puta. En myk firkant dekket av stoff som er godt å ta på, se på. Gjerne mønstret - har aldri blitt fortrolig med ideen om å ha mønstret tapet på veggene (fondvegg - grøss), men en pute er perfekt størrelse for å dekke med ornamentikk (prøvde her å unngå å bruke "mønster" enda en gang, men "ornamentikk" hørtes veldig formelt ut, gitt).

Manhattan. Så fint, så fint.

Husker forsatt da min bedre halvdel kom hjem fra jobbreise til Stockholm med en pute fra Svenskt Tenn. Josef Franks Manhattan-mønster, inspirert av kartet over The Big Apple. Perfekt. Fortsatt favoritten i putehaugen, tett etterfulgt av Stig Lindbergs Lustgården (fra Design House Stockholm) som jeg fikk i bursdagsgave av storesøs i fjor. Og så er det mormorputen, den rake motsetningen til fargerik skandinavisk design: Godt brukt, stor og myk, i lyseblått stoff med pagodemønster. 

Siden magen ble så stor at jeg ikke kunne jobbe lenger, har jeg brukt energien min foran symaskinen. Foreløpig er det kommet to puter til i samlingen. Begge produsert av moi (sa hun stolt). En ene er i blå og hvit-rutete restestoff fra Åhléns, sydd i en fei. 

Nummer to tok litt mer tankearbeid og innsats. Utgangspunktet var et brodert putetrekk som mamma hadde laget på 60-tallet. Jeg rammet broderiet inn med en kant av blomstret silkestoff (opprinnelig et Noa Noa-skjørt som var nydelig å se på så lenge jeg ikke hadde på meg...) . På baksiden brukte jeg et dyp turkis stoff som gjorde puta litt mer spenstig enn det den pastellfargede forsiden vill klart på egenhånd. Er vel ikke helt fornøyd med finishen, sånn i etterkant. Men later som om det er sjarmerende med litt skakke kanter. Host. Forhåpentligvis blir håndarbeidet bedre i løpet av denne rugeperioden.